Politiets strategiske terrorbekjempelse av al-Qaida og ISIL

Abstract

Formålet med denne oppgaven er å undersøke om det finnes viktige forskjeller og likheter mellom al-Qaida og ISIL, som kan ha betydning for politiets strategi for bekjempelse av terror. Vi har benyttet en kvalitativ metode basert på litteratursøk. Både al-Qaida og ISIL kan betraktes som terrororganisasjoner med forankring i wahhabisme og salafisme. Det er derfor åpenbart at det er visse likheter mellom dem. Vi har også ønsket å få frem eventuelle forskjeller, som kan ha betydning for strategien for terrorbekjempelse i Norge. Med dette som utgangspunkt har vi gjennomført organisasjonsanalyser av al-Qaida og ISIL. Deretter sammenliknet vi de to terrororganisasjonene. Resultatet viste at det er både forskjeller og likheter mellom de to terrororganisasjonene både på et overordnet-, strategisk- og operativt nivå. Deretter kategoriserte vi viktige forskjeller og likheter inn i en strategimodell for terrorbekjempelse. Resultatet av dette viste at norsk politi har utgangspunkt i et syn på terror som kriminalitet, og mye av strategien er basert på den rene politimodellen. Regelverksutvikling synes for det meste i takt med både samfunnsutvikling og kjennetegn på begge terrororganisasjoner. Unntaket er innstillingen til flertallet av bevæpningsutvalget, som vi mener ikke tar tilstrekkelig hensyn til utviklingen av modus operandi for både al-Qaida og ISIL, spesielt med hensyn til masseskyting mot publikum. I tillegg synes regelverk mot finansiering av terror å ha forbedringspotensial med hensyn til oppfølging. Ved analyse av terrororganisasjonene opp mot politi/militærmodellen ser vi tegn på at det er uklarheter knyttet opp mot juridiske problemstillinger til våpeninstruksen til politiet ved fellesaksjoner med Forsvaret. Videre finner vi ikke noe i strategien, som indikerer at andre avdelinger enn Forsvarets Spesialkommando (FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK) tenkes brukt i direkte operativ bekjempelse av terror. Dette kan være aktuelt i distriktene hvor det er lang responstid for de nevnte avdelingene og politiets ressurser er begrenset, og hvor Forsvaret har avdelinger i umiddelbar nærhet. Vi mener at politiet ikke benytter politi/propagandamodellen fullt ut, og spesielt med hensyn til at begge terrororganisasjonene bruker sosiale medier som et av sine hovedverktøy. Generelt sett har politiet i Norge basert sin strategi på anerkjente metoder, og har kommet langt. Det finnes imidlertid noen forbedringspunkter, som kan ha betydning for politiets strategi for terrorbekjempelse.