Innovasjonsevne i norske bedrifter: Norsk innovasjonsindeks.

Abstract

I en BCG-undersøkelse fra 2015 fremkom det at omtrent 80 prosent av de intervjuede topplederne hadde definert innovasjon som en del av virksomhetens viktigste område, og hele 57 prosent hadde definert det som en av de tre viktigste tingene (Ringel et al. 2015). Når man samtidig vet at de fleste innovasjoner feiler i markedet (Gourville 2006), blir behovet for nye og bedre måter å allokere investeringer til viktige områder på samt bedre måter å måle effekten av innovasjoner på, åpenbart kritisk. Eksisterende mål som er utelukkende basert på bedrifters selvrapportering, patentsøknader eller makroøkonomiske indikatorer, er ikke tilstrekkelige. Her tar vi utgangspunkt i Schumpeters (1934) klassiske tolkning av innovasjon, som er en ny idé som er kommersialisert. Med det avviser vi å sette likhetstegn mellom FoU-forsøk og innovasjoner og mellom oppfinnelser og innovasjoner. For å være en innovasjon bør en ny idé være på markedet og bli sett av markedet, det vil si en ny idé må føre til en merkbar endring i en kundeopplevelse (Andreassen & Lervik-Olsen 2016). Grunnleggende i vår tenkning er at virksomheter, ikke nasjoner, er innovative, og at kunder, ikke ledere eller eksperter, er best skikket til å vurdere virksomheters innovasjonsevne. I denne artikkelen skal vi gjøre rede for en systematisk tilnærming til måling av innovasjonsevne, slik kunder av definerte virksomheter i viktige bransjer opplever det. Vi viser også hvilke strategiske implikasjoner dette kan få for virksomheter.