| dc.description.abstract | Lokaldemokrati og kommunalt selvstyre har blitt underlagt strammere statlig styring, og kommuneinstitusjonen har gradvis blitt et instrument for iverksetting av statlig politikk. Denne trenden er ikke et spesifikt norsk fenomen – en rekke land har gjennomgått en tilsvarende utvikling. Den tradisjonelle ”norske” forståelsen er at kommunene har fått ansvaret for viktige velferdstjenester, der hensynet til likhet står sterkt. Men denne forklaringen er i beste fall ufullstendig – den svarer ikke på hvorfor likhetshensynet har fått gjennomslag på bekostning av lokalt demokrati. Forklaringen er dessuten ”institusjonsløs” – den gir ikke innsikt i hvordan konkurransen om velgeroppslutning (eller tilsvarende spesifikt politiske mekanismer) ansporer de politiske partiene til å foreslå og gå inn for sentraliserende reformer.
Vårt teoretiske utgangspunkt er sentraliseringsparadokset: Hvis velgerne i ulike valgdistrikter (det vil si kommuner) har ulike politikkpreferanser, og velger representative delegater til nasjonalforsamlingen, så vil et flertall av distriktene (det vil si representantene) tape på innføring av en nasjonal standard. Heller ikke når to politiske partier konkurrerer om velger-oppslutning, vil forslag om å etablere nasjonale standarder for de kommunale tjenestene vinne flertall. Paradokset er dette: Hvorfor observeres en sterk sentralisering når konkurranse om velgeroppslutning skulle lede til høy grad av lokalpolitisk handlefrihet?
Ut fra denne referansemodellen diskuterer rapporten fire hypoteser: 1) lokale velgerpreferanser har ikke gjennomslag i kommunepolitikken, slik at nasjonale standarder erstatter lokal velgerkontroll; 2) statlig regulering er et uttrykk for geografisk fordelingspolitikk, standardene innebærer omfordeling av inntekt fra kommuner med sterkt skattegrunnlag til de med et svakt skattegrunnlag; 3) statlig regulering skyldes sektorpolitikernes innflytelse – disse får gjennomslag for standarder på sine favorittsektorer; 4) lokale velgerpreferanser er definert ut av den nasjonale dagsorden – rett og slett fordi velgerne ikke har informasjon om gevinstene ved større handlefrihet i lokalpolitikken. De nasjonale politiske konfliktlinjer (primært høyre-venstreaksen) avgjør de nasjonale partienes syn på reformer, mens konsekvensene for kommunalt demokrati neglisjeres. | en |
