Kollektivt entreprenørskap i Altiplano i Peru

Abstract

I artikkelen spør vi om neoliberalt entreprenørskap ikke bare gjør folk økonomisk fattigere, men også mer trengende på områder som har med livskvalitet og tilhørighet å gjøre. Vi analyserer etablering av virksomheter i en quechua-talende gruppe i høylandet i Peru fra 1963 og til idag og vårt svar er ja, neoliberalt entreprenørskap gjør folk fattigere, og nei, entreprenørskap utarmer ikke nødvendigvis natur og menneskelig fellesskap. Etter en flom etablerte flere familier et kollektivbruk på en tidligere hacienda, Chijnaya. Etter noen år oppløste de bruket og gikk tilbake til familiebruk og kooperativer. Idag er stedet en Centro Poblado, en liten kommune, med familiebruk og aksjeselskaper. I neoliberale forestillinger om entreprenørskap er natur og samfunn kun økonomiske ressurser som kan prissettes. Antropologer forstår natur og samfunn også som verdifulle, men ikke kun som økonomiske innsatsfaktorer. Selve bedriftene derimot isoleres sjelden som egne analyseobjekter i antropologi. Vi viser at de lokale virksomhetene som springer ut av entreprenørskapet både former og formes av natur og samfunn, men kan ikke reduseres til dem. Vi bruker Deleuze og Guattaris metafor «rizom», jordstengel, og et relativt nytt begrep fra arbeidslivsforskningen, «kollektivt entreprenørskap», som analytisk innramming for få grep nettopp om samspillet mellom bedrifter, natur og samfunn.