| dc.description.abstract | Utredningen denne oppgaven bygges opp av, tar for seg norsk økonomi under koronapandemien, og har som formål å undersøke om nullrentepolitikken som ble ført etter pandemien brøt ut var et nødvendig virkemiddel. Pandemien førte norsk økonomi inn i en dyp lavkonjunktur, og det ble på bakgrunn av dette innført ekstraordinære tiltak for å bøte på de negative økonomiske konsekvensene. Styringsrenten ble følgelig satt ned til 0% for å øke aktivitetsnivået i økonomien og skape forutsigbarhet i en usikker tid.
Innledningsvis kartlegges utviklingen i sentrale makroøkonomiske størrelser under pandemien. En kan se en kraftig nedgang i BNP, høy men fluktuerende inflasjon, eksplosiv økning i arbeidsledighet, samt en kraftig økning i bolig- og aksjemarkedet.
For å svare på problemstillingen er det tatt utgangspunkt i Taylor-regelen for å skape et kontrafaktisk styringsrenteforløp. Estimatene benyttes for å sammenligne Taylor-renten og den faktiske styringsrenten under pandemien, men også for å analysere andre perioder med viktige økonomiske hendelser. Fra analysene blir det tydelig at avvik fra rentene i stor grad er forbeholdt perioder med økonomiske sjokk, endringer og usikkerhet.
Taylor-regelen er en enkel renteregel som ikke tar utgangspunkt i de samme faktorene som Norges Bank bruker i sin rentesetting. Ved hjelp av IS-RR-PK-modellen er det tydelig at utviklingen i norsk økonomi talte for en lavere rente enn det Taylor-regelen impliserer. Modellen fanger ikke opp forhold som forventninger og tilbudssiden av økonomien, som taler for en enda lavere rente, derav nullrenten.
Jeg vil også belyse teorier om likviditetsfeller, samt diskutere sentralbankens handlingsrom. Norges Bank benyttet seg av forventningskanalen og en kontraktiv finanspolitikk for å unngå å havne i en likviditetsfelle. Nullrenten kan videre ha ført til en ytterligere nedgang i den nøytrale realrenten, som kan begrense handlingsrommet for pengepolitikken som en konjunkturregulerende myndighet.
På bakgrunn av analysene konkluderer jeg med at nullrentepolitikken var et nødvendig virkemiddel under koronapandemien. Ved å kun sammenligne Taylor-renten og den faktiske styringsrenten kan det se ut som om pengepolitikken ikke har vært ideell under perioden. Ved analyse av de bakenforliggende årsakene blir det likevel tydeliggjort at nullrentepolitikken var et nødvendig virkemiddel. | |
