Politiets strategiske terrorbekjempelse av al-Qaida og ISIL
Abstract
Formålet med denne oppgaven er å undersøke om det finnes viktige forskjeller og
likheter mellom al-Qaida og ISIL, som kan ha betydning for politiets strategi for
bekjempelse av terror.
Vi har benyttet en kvalitativ metode basert på litteratursøk. Både al-Qaida og ISIL
kan betraktes som terrororganisasjoner med forankring i wahhabisme og
salafisme. Det er derfor åpenbart at det er visse likheter mellom dem. Vi har også
ønsket å få frem eventuelle forskjeller, som kan ha betydning for strategien for
terrorbekjempelse i Norge. Med dette som utgangspunkt har vi gjennomført
organisasjonsanalyser av al-Qaida og ISIL. Deretter sammenliknet vi de to
terrororganisasjonene. Resultatet viste at det er både forskjeller og likheter
mellom de to terrororganisasjonene både på et overordnet-, strategisk- og
operativt nivå.
Deretter kategoriserte vi viktige forskjeller og likheter inn i en strategimodell for
terrorbekjempelse. Resultatet av dette viste at norsk politi har utgangspunkt i et
syn på terror som kriminalitet, og mye av strategien er basert på den rene
politimodellen. Regelverksutvikling synes for det meste i takt med både
samfunnsutvikling og kjennetegn på begge terrororganisasjoner. Unntaket er
innstillingen til flertallet av bevæpningsutvalget, som vi mener ikke tar
tilstrekkelig hensyn til utviklingen av modus operandi for både al-Qaida og ISIL,
spesielt med hensyn til masseskyting mot publikum. I tillegg synes regelverk mot
finansiering av terror å ha forbedringspotensial med hensyn til oppfølging.
Ved analyse av terrororganisasjonene opp mot politi/militærmodellen ser vi tegn
på at det er uklarheter knyttet opp mot juridiske problemstillinger til
våpeninstruksen til politiet ved fellesaksjoner med Forsvaret. Videre finner vi ikke
noe i strategien, som indikerer at andre avdelinger enn Forsvarets
Spesialkommando (FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK) tenkes brukt i
direkte operativ bekjempelse av terror. Dette kan være aktuelt i distriktene hvor
det er lang responstid for de nevnte avdelingene og politiets ressurser er
begrenset, og hvor Forsvaret har avdelinger i umiddelbar nærhet. Vi mener at politiet ikke benytter politi/propagandamodellen fullt ut, og spesielt
med hensyn til at begge terrororganisasjonene bruker sosiale medier som et av
sine hovedverktøy.
Generelt sett har politiet i Norge basert sin strategi på anerkjente metoder, og har
kommet langt. Det finnes imidlertid noen forbedringspunkter, som kan ha
betydning for politiets strategi for terrorbekjempelse.
Description
Executive Master of Management i Sikkerhetsledelse og kulturforståelse fra Handelshøyskolen BI, 2017